DERSOM NOEN LIDER NØD. HVA GJØR VI DA

I den første kristne menigheten finner vi et fenomen som overgikk apostlenes undervisning. De var ikke ukjente med tanken om å forlate alt for å følge Jesus.  De så i praksis at han kunne hvile i at Gud var hans forsørger.  Peter fikk beskjed om å fiske og der fant de en mynt som var nok til å dekke deres behov.

Nå lærte Jesus disiplene, at de etter å ha fulgt ham på denne måten i 3 år, så skulle de sørge for å ha pengepung m.m. i sin tjeneste. Det betød vel at han regnet med at de ville trenge å få lønn for sitt arbeid.

Den første menighet startet med at folk solgte det de eide og delte alt i mellom seg. Det står at det var ingen av dem som led nød. Apostlene kunne beholdt pengene selv, men de forvaltet det veldig klokt. Tenk deg et slik omsorgs samfunn. Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan ble faktisk en praksis i den første menighet.  Nå ble riktignok idyllen på dette brutt med forfølgelse og hungersnød i Jerusalem.  Men da samlet menighetene som var plantet, i andre byer og landsbyer, sammen penger til de trengende i Jerusalem.

Til alle tider har folk blitt inspirert av disse handlingene av Jesus, den barmhjertige samaritan og den den første menighet.  Kristne, så vel som ikke troende, har tatt lærdom av denne måten av å våge å gi videre til andre.  Til å se nøden i øynene og respondere med å gi hjelp.  Selv et samfunn som Norge hvor det politisk har vært ulike som har ledet landet har barmhjertighetstanken slått rot.  Trygdesystemet med tanke på både sykdom og uførhet har gjort at en har bygd opp en måte å kunne dekke utgiftene ved dette.

Vi nyter alle av dette.  I vår verden har vi alltid trengt misjonærer og u-hjelpsarbeidere som velger å forlate det trygge for å hjelpe de utrygge.  Gleden over å hjelpe andre overstiger frykten for å ikke strekke til.  De har etterfulgt Jesu lære om å gjøre sin del og tro at andre følger opp der de ikke kan. Eller at de gjør nøden kjent for miljøer og mennesker som kan gripe inn i elendigheten.

Nå ser vi nøden på TV i forbindelse med Syriaflyktninger og andre.  Det er uten tvil så voldsomt at det kan ta pusten fra oss, men hvordan skal vi forholde oss til dette.  Passivt eller aktivt?  Enhver vil bli utfordret om en vil gi videre av seg selv, sin komfort, sine penger, bønner og gi hjerterom og husrom.

Det er lov å ha synspunkter om hvordan ting skal løses politisk. Vi må uansett politiske beslutninger velge å møte nøden der løsningene enda ikke er funnet.  Så må vi be for alle som er ledere i samfunnet, at de får visdom til å finne gode løsninger.

Vi har tiggere som sitter på gatehjørnene og nå kommer enda flere med store behov. La oss hilse på dem og samtale med dem.  Kan du dele noe av mat, klær og penger gjør det.  Kanskje det er den siste hjelpende håndsrekning de trengte.  Det kan jo være at situasjonen snur for dem etter du har forlatt dem.

Takk at vi lever i et land hvor folk er villige til å dele med andre. Vi vil bli prøvd på villigheten til å ta imot flyktninger. Til å delta for å lindre nøden.  Handle utfra hjertet og med en hjelpende hånd.  Det er på Guds agenda å bruke oss alle i dette.

Roger Skaug

Pastor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *